Dørstokk(2,3)mila

Hjulene på bussen de går rundt og rundt,
hele veien til Felstaaad :)

I hjemmesykepleien har jeg egentlig 7-15 vakter, men busstidene vil ikke helt at kabalen skal gå opp, da jeg enten må ta 05.30 bussen og ankomme 06.15, eller ta 06.50 bussen og være der ca 07.30. Jeg får, takk og lov, begynne halv 8 om morgenen. Bussen hjem igjen går enten 14.14 eller 16.14. Klokka 15-bussen stopper ikke i Felsted. Første dagen min fikk jeg ake med veilederen min til et annet tettsted, slik at jeg rakk 15-bussen. Når jeg så skulle hjem neste dag 2. dagen jeg er i prakis, skal jeg ta 16-bussen hjem...




Bussholdeplassen.
Den nærmeset går jeg af om morgenen, og den borteste skal jeg gå på om aftenen.


Jeg pakker sakene mine ti over fire, og går ut for å vente på bussen. Jeg steller meg på den busslomma jeg har brukt å være, og titter på bussen som stopper på andre siden av veien, ca 150 meter bortenfor. Jeg husker at jeg tenkte "Håper ikke bussen min har gått enda". Jeg ser litt på været og syns det er deilig med blå himmel og sol i dag. Øynene trekkes mot bussen igjen, som nå blinker seg ut og skal kjøre. Tanken slår meg; "Faen, jeg skal være med DEN bussen". Jeg løper mot bussen, og merker at det ikke var så lurt å droppe trenignen siden april. Bussen blir borte i en sving, og jeg ser desperat etter løsninger. En scooter står i veikrysset og skal til å kjøre, men før han får gjort det huker jeg tak i han og spør om han kan kjøre etter bussen. Jeg hiver meg bakpå scooteren og tenker at nå må jeg holde meg fast. Vespa'n putrer i 40 km, og bussen drar ifra. Bussen stopper dog på en annen bussholdeplass. Vespa'n begynner å ta igjen bussen. Jeg ser lyset i tunellen. Bussen blinker seg ut og kjører. Gutten stopper på bussholdeplassen og beklager, jeg sier det er i orden. Slaget er tapt.




Mot Sønderborg

Fra Felsted til Sønderborg er det 2,3 mil. Neste buss gikk om en time, og jeg følte det var en evighet til å sitte å vente på den. Så jeg bestemte meg for å gå. Fremgang, det skjer noe! Jeg følte at 2,3 mil var overkommelig. Det er sol, deilig temperatur, flott natur og herlige mennesker som er hjelpsomme. Idyll. Etter å ha gått i ca en halvtime begynner solen å varme litt for mye. Den deilige temperaturen får meg til å bli svett og klam. Den flotte naturen gir meg to feite korsedderkopper i skoen, lar meg nye synet av noen kadavre, et overkjørt stinkdyr og et hundretalls skogssnegler. De herlige menneskene i de hurtigfremkommende kjøretøyene sine tuter på meg langs motortrafikkveien. De overkommelige 2,3 milene ser plutselig uendelig lange ut. Dette er langt fra idyll.

Jeg prøver å haike, thumbs up. Flere tiltalls biler kjører forbi meg, og jeg blir mer og mer flau for hver bil som kjører forbi. Jeg tar tommelen min ned, og konkluderer med at det er det mest ydmykende jeg har gjort i edru tilstand. Noen sinne. Jeg kommer endelig til Sønderborg kommuneskilt! Føler at nå skjer det fremgang. Men det er fortsatt langt igjen.

Endelig litt tid til å nyte dansk natur, fra pasasjersetet

Når det er 13 km igjen, stopper det en bil på siden. En gammel mann med en gammel slitt caps og et smil sitter bak rattet og peker i retning Sønderborg. Jeg tar opp døren, og spør om jeg får sitte på. Han sier at jeg kan sitte på et stykke, har skal 7 km rett frem også skal han svinge av. Jeg takker pent, og prøver å småkonversere litt. Bonden som hadde vært på jordet siden 5 i morges, forsto ikke så mye av det jeg sa. 7 km har gått, og jeg hadde 100 danske kroner i lommeboka og tilbydde han de, da jeg følte han for øyeblikket var verdens snilleste mann. Han skulle ikke ha noe for det, og jeg takket og gikk ut. Øynene dras mot et skilt "Sønderborg 6". Ubeskrivelig deilig.




I horisonten...



I horisonten kan jeg skimte Sønderborg. Like utenfor Sønderborg driver de å bygger motorvei. De har allerede laget en motorvei over en bru, så syklende og gående må gå over en annen bru, som er sååå lengre bort. Når jeg kom til den brua, kan jeg se sykehuset på andre siden av elva. Jeg tar korteste vei. Er likeglad om trafikkreglene sier at jeg ikke må gå over. Trafikkregler tar ikke høyde for at en sliten student har vært i praksis i mange timer, og brukt de tre neste på å gå. På begynnelsen av brua opplyser et skilt at det er 1000 meter til sykehuset. Endelig! 1000 meter igjen. Mange bilder tuter. Jeg bryr meg ikke. En bil stopper, og det sitter en ung mann bak rattet. Han sveiver ned ruta, og mens han rydder pasasjersetet sier han; Du kan ikke gå over her, jeg kan kjøre deg over. Han slipper meg av uten for blokka mi. Etter tre timer er jeg sliten. Jeg går inn inngangsdøra til blokka. Går opp trappene. Korridoren kommer tilsyne. Nøkkelen i hullet, vri om.

ENDELIG over dørstokken. 2,3 mil senere. Eller tre timer om du vil. Jeg avskyr busstider for øyeblikket, og forbanner buss nr 12 opp i mente. Men etter nærmere ettertanke burde jeg heller takke min personlighet. Min egen stahet som gjorde at jeg ikke snudde i tide. Suverin Suveren ville nødig hatt med meg på fjellet.

Kys og knus

Tone