Nå har jeg kommet meg litt over halvveis i praksisen. Min første dag, mitt første møte med en borger, min første kjøretur alene og min første liste og midtevalueringen er unnagjort.
Hjemmesygeplejen i Aabenraa kommune er en god del anderledes end i Norge. Her er det delt inn i hjemmepleie og hjemmesygepleje. Hjemmepleien utfører alt av rengjøring, matlaging og personlig hygiene. Sygeplejerskene har da oppgaver som omfatter
- medicin (dosering, gi medicin i form af tabletter, injektione, plaster, dråper)
- lægekontakt (samarbeider elektronisk og telefonisk)
- sår (pleje, forbidning, aktiv bruk af sygeplejeprosessen, lage sårprosedyrer)
- terminalpleje
- opfølging af diabetespasienter (veiledning, blodsukkermålinger, fodsjekk)
- stomi
- samtaler og opfølging af borgere med psykiske lidelser
Mitt første inntrykk av denne inndelingen var "Jøss, så utrolig flott å bare få gjøre "sykepleieting". Men jeg fant fort ut at jeg savner det å kunne være med i andre sitasjoner enn de oppgavene vi skal udføre. Mange observationer går tapt som kan være viktige i våre vurderinger og evalueringer af sygeplejen. Men økonomien og politikken styrer, så det er nå slik, og det får vi godta. Denne ordningen fordrer et tett samarbeid mellom hjemmeplejen og hjemmesygeplejen, noe jeg føler de har. Kontorene ligger rett ved siden av hverandre, så det fysiske nærværet er også tilstede slik at vi lett kan konsultere med hverandre.
Et eksempel på dette var når jeg skulle dra til en borger og vurdere hvilket behov hun hadde for hjemmepleje. Jeg som kun ser henne en halv time et par ganger i uken følte at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle løse det her. En måte er jo å samtale med borgeren rundt det, men det å kunne samarbeide med hjemmeplejen som er det i situasjonsbestemte handlinger, og ser hvordan borgeren takler de påkjenningene som er, sikrer at borgeren får et optimalt tilbud. Så samarbeid er alfa omega. Samarbeid med lægene er relativt god den også, men det finnes former for kommunikationssvikt slik at viktig information går tapt.
 |
| (f.v) Edith, Lilly (min veileder), Dorte og Vivi. |
Sygeplejeteamet har 8 faste sygeplejere, som har vært der i "alle år". Dorte er den som har vært der lengst, med sine 23 år. Resten følger etter. Det merkes at de kjenner hverandre godt, for stemningen er preget av omsorg og omtanke for hverandre, og atmosfæren er behagelig. Fagmiljøet er en av de tingene jeg setter pris på med hjemmesygeplejen. Spørsmål, kurser, reflektioner, veiledining og diskutioner. Finner de ny kunnskap fx om forskning som sier det eller det, så kopierer de det ut og henger det opp på en tavle, slik at alle skal bli oppmerksomme på det. De er veldig bevisste på å holde sin kunnskap oppdatert. Og det er så deilig!
Det jeg beundrer ved disse sygeplejerne, er at mange av de har en spesialkompetanse. Innenfor demens, sår, inkontinens, palliativ, medicin og diabetes. De kurser hverandre etterhvert som det kommer ny informasjon, slik at alle er oppdaterete. For hver enkelt har ikke sjans til å holde seg faglig oppdatert på alt der ute i den vide verden, men når noen tar seg av sin spesialitet, og underviser de andre, får alle en del av alt.
 |
Hjemmeplejen kom innom for å spørre om noe, også klarte hun å velte et glass med sten.
Istedenfor at hun måtte plukke opp alt selv, heiv alle seg ned på gulvet og begynte å plukke sten, hihi :) |
Jeg har lagt ut nettadressen til bloggen min på tavlen deres, slik at de også kan titte innom. Dorte hadde tittet innom og sett hva "Prosjekt HYGGE" gikk ut på. Når jeg kom på "jobb" dagen etter så sto det en flott gave på bordet. Jeg tenkte ikke noe mere over det. Etter å ha lest rapporten så sier Lilly; "Tone, den der er til deg, fra Dorte".
 |
I denne flotte innpakningen var det duker, lys, telys, sjokolade og blomster, blomsterpotter og blomstervase.
I kortet som følgt med står det;
Kjære Tone
Håber du og din rejsekammerat er kommet jeg over chockket over værelsene!!!
Dét kan vi ikke være bekendt!
Det er jo hverken østeuropa eller Afrika - vi er i Danmark (Udkants - danmark :) ).
Håber denne lille pakke kan bringe lidt dansk - ægte - hygge til jeres bolig.
Kjærlig hilsen Dorte |
Hvem i Norge hadde gjort noe sånt, for en student? Puha, våger meg til å svare ingen. Holdningene og kulturen er forskjellig, selv om det er et naboland. Varme og kjærlighet er mer utpreget her enn hva det er der hjemme. Og det kan jeg godt lide :)
 |
Min første kjøretur alene!
Føltes helt herlig :) |
Når jeg satte meg inn i bilen en mandags morgen, og var på vei ut til en borger som jeg hadde fått god kontakt med, satt jeg å smile fra øre til øre, og følte på den herlige selvstendige følelsen. Det å måtte stå på egne ben, ta selvstendige valg, samhandle med borgeren uten å kunne kikke seg over skulderen med et spørrende blikk om dette var OK, og så være ansvarlig for de handlingene som er gjort eller ikke gjort, herremin så deilig! Men før jeg gikk inn til borgeren måtte jeg ta meg sammen litt, ikke være en sååå glad student, men ta på meg min profesjon men ha lov til å vise at jeg er glad for å være alene.
En annen dag, kom jeg på "jobb" og Lilly hadde laget en liste til meg som jeg skulle ta. Jeg fikk nesten et sjokk når jeg så alle de borgerene som var gulet ut. Det var 4 borgere jeg ikke skulle dra ut til, men resten skulle jeg ha ansvaret for i dag. Jeg følte at jeg nesten måtte ut å kjøre med en gang, for å rekke alt. Ble litt utfordret på å ta meg tid, samtidig som jeg vet at det er noen etter denne borgeren som trenger bistand. Men det gikk så bra, og jeg satt igen med en god følelse av dagen.
 |
| Sitter her å skaper kontinuitet i plejen da ;) |
Etter alle observationer, handlinger og evalueringer så skal det dokumenteres. Dokumentationssystemet Rambøll Care, er omfattende. Her skal jeg sikre at de som trenger informationen får den (sygeplejerske, hjemmeplejen, visitator, lægen mm.), jeg skal skrive på riktig sted, få ting på kjørelista og skrive faglig, skrive sygeplejesammenfatninger. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men først i de siste (har da gått 4 uker), så begynner jeg å få en større selvstendighetsgrad i det, enn hva utgangspunktet var.
 |
| Veiledningssituation |
Jeg har fått utdelt en Læringsdagbog, hvor jeg skal skrive ned mine tanker etter en endt dag. Var litt skeptisk til å begynne med, da jeg tenkte at jeg hadde nok med plan for praksis. Men denne boken er god å ha, da jeg får reflektert mer over de episodene jeg har opplevd, og kan ta et skritt videre istedenfor å stå fast på samme sted og tenke samme tanke. Kommentarer fra Lilly eller andre daglige veiledere får jeg også, slik at det er gøy å skrive i den, for jeg får kontinuerlig tilbakemelding på hva jeg har gjort. Har til nå skrivd to refleksjonsnotater om "Min første tur ut alene" og "Uformell og formell omsorg". Disse har vært valgfrie, mens mitt neste refleksjonsnotat skal handle om "Sygeplejeteoretikere - teori og praksis" som Lilly og utdannelseskoordinatoren oppfordret meg til å skrive om, etter halvtidsevalueringen.
Jeg og Lilly prater ikke kun på veilederdagene, men hver dag. Og det er så godt å kunne vise hva jeg kan, på en ny måte. Hun kan spørre om et spørsmål, også får jeg lov til å si hva jeg tenker rundt det, samt at jeg stiller spørsmål til henne som hun noen ganger tar videre opp i hele sygeplejeteamet. Noen ganger har jeg sagt at jeg vil vente å svare på ting, for jeg vil tegne og vise, for da blir det lettere. Fx. om sygdommer og symptomer.
Det er utrolig godt å ha Lilly der hver dag, hvor hun da vet hva jeg kan og ikke kan. Dette var iallefall en fordel når det kom til halvtidsevaluering. Det var Lilly, jeg og utdannelseskoordinatroen. Utdannelseskoordinatoren satt igrunn bare å hørte på, og Lilly og jeg snakket. Men det er jo også noe vi gjør hver dag, vi prater om det som skjer, og hun vet da hva jeg har jobbet med i planen og ikke. Er jo vant til å måtte sitte å snakke om planen og svare på spørsmål, for lærer og veileder. Det jeg føler forskjellen er her, er at de veilederne jeg har hatt før, ikke får fulgt opp like godt, og ser derfor ikke hele bilde av hva studenten kan, og dermed blir det slik at du må sitte å forsvare deg i løpet av den tiden du er"der inne". Ser virkelig fordelen med å ha et godt samarbeid med veilederen for da får jeg muligheten til å ta det ekstra skrittet videre og få et bedre utbytte av det hele. Føler at veilederne her nede er virkelig opptatte av å skape et godt læringsmiljø for studenter. Syns også Lilly er enestående, da hun alltid planlegger sin ferie ut ifra når hun har studenter. Hvem hadde gjort det i Norge? Vil igjen påstå å si, ingen.
Veilederene pleier å lage et notat, hvordan de ser studenten som helhet, da plan for praksis og deres læringskontrakt viser kun hva de er gode og mindre gode på på et spesifikt område. Har lyst å dele noen setninger med dere. Rett og slett fordi jeg er stolt av det. Er vel lov å si det? Eller ryster jeg hele janteloven som regjerer Norge da?
Uansett;
"Tone er et glad menneske, som holder af og respekterer sine medmennesker".
"Er meget bevidst om at hun kommer i borgerens hjem, og at de der har selvbestemmelse".
"Hendes færden er præget af omsorg, ligeværdighed, respekt og engagement. Tone udviser gode empatiske evner, og kan blive meget berørt over borgerenes situasjon, men mister ikke derved overblikket. Hun er altid rolig og velovervejet i situasjonerne".
"Tones stærke side er hendes evne til at reflektere over egen samt andres praksis. Hun stiller mange gode spørsmål, og tager dilemmaer op til debat".
Som dere sikkert har forstått, er jeg kjempefornøyd med praksisplassen min, de jeg arbeider sammen med og hva jeg opplever. Og en ting til som jeg har glemt å neve. Som dere sikkert har sett på noen av bildene, er at jeg får lov å pynte meg med armbånd og øredobber. Men det er da inne på kontoret når vi ikke er ute hos borgeren. Så smykkene kommer av om morgenen, og håret opp. Så når jeg kommer inn igjen har jeg lov å slippe håret ned og sette på meg litt smykker. Passer helt ypperlig for en forfengelig Tone :)
Kys og Knus
Tone
